Ørretbestandene er både flere og mer stabile, der strømmene i vassdragene er store og godt forbundet med hverandre. Det viser en ny forskningsrapport fra Linnéuniversitetet, hvis resultater kan bidra til at restaureringer av bekker, elver og bekker blir mer vellykket.
Ørret (Salmo trutta) er en sosioøkonomisk og økologisk viktig laksefisk som finnes i hele Sverige og store deler av verden. Ørreten er svært tilpasningsdyktig og forekommer i bekker, elver, innsjøer og i havet. Noe som kjennetegner alle ørretbestander er deres krav til rennende vann, dels til selve gytingen og dels som oppvekstplass for yngelen.
I forskningsrapporten, som nylig ble publisert i tidsskriftet Proceedings of Royal Society B – Biological Sciences, viser forskergruppen fra Linnéuniversitetet at både størrelsen på strømmene og nærheten til andre strømninger har betydelige positive effekter på folkesporten og mat fisk.
– Utnyttelse og klimaendringer kan være ødeleggende for biologisk mangfold. Kunnskap om hvordan levekårene for ulike arter kan forbedres er derfor viktig. Dessverre har størstedelen av vårt rennende vann blitt kraftig modifisert av menneskelige aktiviteter det siste århundret med store negative konsekvenser for levedyktigheten til mange ørretbestander, sier Carl Tamario, PhD-student og hovedforfatter.
Ørreten er ikke bare flere i større strømmer – bestandene er også tettere og mer stabile over tid. At ørretbestandene er sterkere dersom de rennende seksjonene er nærmere hverandre ses som en konsekvens av økningen i utvekslingen av individer og gener mellom underpopulasjoner i ulike strømningsseksjoner. Dette har altså vist seg ved å kombinere data fra elektriske fiskeundersøkelser ved Sveriges Lantbruksuniversitet med geografiske og topografiske analyser av landskapet.
Gjedda lurer i det rolige vannet
– Vi oppdaget også at jo nærmere kanten av et stille vann ørretbestanden ble undersøkt, jo mer sparsomt levde ørreten der – men denne sammenhengen gjaldt kun dersom det var gjedde på stedet. Gjedde er effektiv rovfisk. Det sies ofte at gjeddene lurer i sivet, men i vassdragene lurer de i det rolige vannet, gjerne i kanten av strømmen, forklarer Anders Forsman, professor i evolusjonær økologi ved Linnéuniversitetet og en av medforfatterne.
Resultatene tyder på at gjedda gjør korte utflukter inn i bekkene for å prøve å fange ørret, som enten rømmer eller blir spist, en såkalt negativ kanteffekt. Når habitatene med rennende vann er små, blir trusselen fra gjedda mer uttalt. Dammer hindrer også utveksling av fisk mellom ulike strømmer. Ørreten mister da muligheten til å vandre og mengden av verdifulle habitat minker.
– Kunnskapen om at størrelsen på strømmene og nærhet til andre strømmer har så stor effekt på antall og dynamikk til ørret er viktig informasjon for planlegging av ressursutnyttelse og for restaurering av vassdrag. Når det delte vannlandskapet med små isolerte enheter kobles sammen igjen, for eksempel gjennom riving av dammer eller fiskeveier, kan de negative kanteffektene minimeres, avslutter Carl Tamario.
Bak rapporten står forskerne Carl Tamario, Petter Tibblin, Daniela Polic og Anders Forsman, som alle er en del av Linnéuniversitetets ledende forskningsgruppe Linnaeus University Center for Ecology and Evolution in Microbial Model Systems, EEMiS som er en del av Kunskapsmiljö Linné: Vann.
Kilde: Linnéuniversitetet
Foto: Oregon State University
