Dagens hunder stammer fra to forskjellige ulvebestander som ble domestisert i Øst- eller Sentral-Asia. Forskere har kommet til denne konklusjonen etter å ha analysert DNA fra forhistoriske ulver på den nordlige halvkule. Hunder av afrikansk og europeisk opprinnelse har også en viss arv fra forhistoriske ulver i Midtøsten i sitt DNA. Studien er publisert i Nature.
– Siden vi kan følge evolusjonen over tid ved å analysere forhistorisk DNA, kan vi se den felles historien til ulver og hunder, sier Love Dalén, professor i paleogenetikk ved Svenska Naturhistoriska museet og Stockholms universitet.
Tidligere studier har vist at ulver ble domestisert for mellom 14 000 – 35 000 år siden, muligens enda tidligere. I denne studien har forskere begynt å identifisere hvor det kan ha skjedd, og om det har skjedd flere steder. Ved å analysere DNA i 72 forhistoriske ulver fra opptil 100 000 år gamle funn over den nordlige halvkule – Europa, Sibir og Nord-Amerika – så forskerne at hunder er nærmest beslektet med tidlige ulver i Øst-Asia, noe som tyder på at det sannsynligvis var der. at domestiseringen fant sted.
To mulige scenarier
Et visst slektskap sees også mellom ulver i det vestlige Eurasia og både afrikanske og europeiske hunder. Dette kan forklares med to forskjellige scenarier. Enten har ulver blitt domestisert selv i Midtøsten, eller så har hunder i denne delen av verden blitt blandet med ulver slik at hundenes avkom har blitt supplert med lokale ulves DNA på denne måten.
Ingen av ulvebestandene i forskningsstudien matcher nok hunder til å kunne si nøyaktig hvor domestiseringen fant sted. Men siden alle hunder har deler av sitt DNA til felles med forhistoriske ulver fra Øst-Asia, er det trolig et sted hvor hundenes opphav finnes. Vanskeligheten med å finne bevart DNA fra sørlige og dermed varmere breddegrader enn Øst-Sibir gjør at funn derfra er sjeldne, men når det gjøres flere slike funn vil det kunne vise hvilken ulvebestand den første tamme ulven tilhørte.
– Hunde-DNA har en spesifikk signatur, så i fremtiden håper vi å kunne finne den manglende lenken, ulvebestandene som ville blitt til hunder. Gammelt ulve-DNA er nøkkelen til å løse mysteriet om hundenes ukjente opphav, sier Pontus Skoglund ved The Francis Crick Institute.
Ulvens hode ble omformet av mutasjon
Ulver har vært til stede over hele den nordlige halvkule i hundretusenvis av år. I studien fikk forskerne et bilde av ulvens utvikling ved å sammenligne DNA fra ulvefossiler med ulik alder. De så at det var i Sibir evolusjonen hadde sin motor og at det har foregått en stor genutveksling kontinuerlig mellom ulver over hele halvkulen. Denne store genstrømmen var mulig takket være et åpent landskap og ulvenes lange turer.
En mutasjon som sannsynligvis endret formen på ulvenes hoder eller kjever spredte seg raskt rundt i verden for rundt 40 000 år siden, og andre mutasjoner i luktreseptorer spredte seg tilsvarende. I dag finnes disse mutasjonene i alle ulver, inkludert hunder.
– Takket være at vi har DNA som strekker seg over et så stort tidsrom, kan vi observere det naturlige utvalget direkte, og identifisere gunstige mutasjoner. At noen av disse mutasjonene sprer seg så raskt til hele arten gir oss en ny forståelse av ulvens utvikling, sier Anders Bergström ved The Francis Crick Institute.
Derfor overlevde ulven istiden
Ulven overlevde den siste istiden, i motsetning til mange andre større pattedyr. Forskerne forklarer dette delvis med den store genutvekslingen som gjorde at ulver i ulike deler av verden ikke ble isolert fra hverandre. I dag ser imidlertid situasjonen svært annerledes ut, med svært stor isolasjon mellom ulike ulvegrupper og lokal utryddelse i mange områder i for eksempel Vest-Europa og Sør-Asia. Det er trolig utbredelsen av mennesket, med jordbruk og industrialisering, som har lagt et sterkt press på ulvebestandene de siste århundrene.
– Ulven ser ut til å ha taklet de dramatiske klimaendringene som fant sted under slutten av istiden, og gikk ikke samme skjebne i møte som for eksempel hyener, løver og hulebjørner i Eurasia. Dette har nok ulven å takke for sin store mobilitet og evne til å tilpasse seg ulike miljøer, sier forsker Dave Stanton, Senter for paleogenetikk.
Forskningsgruppen ble ledet av svenske forskere ved både The Francis Crick Institute i London og Centre for Paleogenetics, som er et samarbeid mellom Svenska Naturhistoriska museet og Stockholms universitet.
Kilde: Svenska Naturhistoriska museet
Svenska Naturhistoriska museet er et statlig organ og et av Sveriges største museer.
