Denne helgen var første gang på to år at Kampsportfestivalen kunne arrangeres. Ingenting kunne egentlig begynne å planlegges før i løpet av sommeren. Derfor ble årets festival litt mindre enn den vanligvis er. Men gleden ved å gjøre sammen det man virkelig liker kunne tydelig ses av de som kom til Stockholmsmässan.
På en matte litt unna alle konkurransene fant jeg tre judokaer (utøvere av judo) som så ut som de hadde det veldig gøy sammen. De tre viste seg å være Emil Mattsson, Alex Ngo og Pontus Ågren, som alle tok medaljer både i Sverige og resten av verden. Jeg tok en liten prat med dem.
Hva fikk deg til å begynne med judo?
Emil: Min storebror begynte da han var 7 år og jeg som var to år yngre begynte samtidig. Jeg var stor for alderen min, så jeg trente med folk som var eldre enn meg. Hele tiden frem til jeg fylte 18 ble jeg slått på teppet. Men så snudde det.
Alex: Jeg så en judodemonstrasjon og ble interessert nok til å prøve den selv.
Pontus: Jeg ble tiltrukket av samfunnet og inspirert av «The Matrix» og Kung Fu, så jeg prøvde mange forskjellige kampsporter for å finne ut hvilken som var best for meg.
Hva er det som er så spesielt med Judo?
Emil: Når jeg møter folk hvor som helst i verden og finner ut at noen driver med judo, oppstår det plutselig en gjensidig respekt som jeg egentlig ikke ser i andre sammenhenger.
Alex: For meg er hver sparring og konkurranse en sterk følelsesmessig opplevelse, og etterpå er det en WOW-følelse.
Midt i samtalen vår kommer en person av tatamimatta med det jeg oppfattet som en forstuing. Alex spratt opp umiddelbart for å behandle skaden. Når forstuingen var tatt hånd om, kom han tilbake til vår lille samtale. Den åpenbare prioriteringen av å ta vare på hverandre ble så tydelig. Og selv om det kan bli veldig intenst i konkurranser, er den underliggende omsorgen for hverandre alltid der.
Alle tre har trent gjennom tenårene, og vitner om mange frafall i løpet av den tiden. Skole, pubertet, gruppepress er noen av årsakene de har sett. Men hvordan motiverer man barn og unge til å bli og trene?
Alex: Det som spesifikt motiverte meg til å bli var randori/sparring og utfordringen.
Pontus: Lære å falle riktig. Mange lærer det ikke ordentlig og etter hvert som vanskelighetsgraden øker begynner det å gjøre vondt og skader dukker opp. Da dropper du ut.
Emil: Opplæringen skal være delvis individualisert og relevant for hver enkelt elev, ikke bare følge en bok slavisk. Dersom det ikke er relevans for eleven, vil det være vanskelig å holde motivasjonen oppe.
Det som slo meg under samtalen vår var en lav prestisje hos disse tre medaljevinnerne. Å ta vare på andres utvikling ser ut til å gå hånd i hånd med deres egen. Noe alle tre ser ut til å være enige om er at det er veldig viktig å ta vare på de unge elevene på en god måte, ikke behandle dem som barn men som mennesker og skape en følelse av sammenheng og relevans.
– Instruktøren må kunne føle seg begeistret for det som undervises, hvordan skal elevene ellers klare det, avslutter Emil.
Bilde: Fra venstre, Pontus Ågren, Emil Mattsson og Alex Ngo. Fotograf: Tobias Dahlén
